top of page
Søk
  • Forfatterens bildeSilje Rastum

Når samarbeidet ikke fungerer

Oppdatert: 31. jan. 2023

Ved samlivsbrudd og konflikter mellom foreldre, hører man fra de fleste at det viktigste for dere foreldre er å få til et velfungerende samarbeid. Men er det egentlig alltid tilfelle? Og hvordan går man frem?


Hvis du har barn og ikke er sammen med den du har barn med, så er sjansen stor for at du har hørt eller lest noe i retning av at det beste for barnet er at dere foreldre har et godt samarbeid. Men veldig mange jeg har jobbet og snakket med, klarer ikke å få til dette gode samarbeidet.


Og det gjør at man føler at situasjonen er helt håpløs, at det aldri vil bli bedre, at man ikke klarer å nå inn til den andre uansett hva man sier eller hvor mange gode artikler man sender om hva barna har behov for.


I tillegg gir det en frykt for å ikke være god nok som forelder, en frykt for at den andre ikke er en god nok forelder, for at barnet skal få varige følelsesmessige skader, og også en frykt for å miste barnet - for hva om alt dette ender med at en dommer bestemmer at du ikke får ha barnet ditt.


For ikke å snakke om skammen som mange føler over å ikke få til det eneste som alle sier er så viktig, hva tenker andre om deg, om den du har barn med og om hele situasjonen.


Det å ikke få til samarbeidet har så store følelsesmessige påvirkninger - og derfor er det så viktig å vite at det viktigste faktisk ikke er å få til samarbeidet.

Samarbeid er et resultat


Et godt samarbeid er viktig, for all del. I de tilfellene der dere foreldre har en grunnleggende tillit til hverandre, og til at hver av dere klarer å gjøre det som er det beste for barnet, er det helt klart viktig å jobbe for å ha et godt samarbeid - også etter man går fra hverandre.


Men i veldig mange situasjoner jeg er involvert i så mangler den grunnleggende tilliten.

Og det kan være mange grunner for det, som at den ene forelderen har gjort noe spesifikt som viser at de ikke egner seg i foreldrerollen - eller (det mest vanlige) at konfliktnivået er blitt høyt.


Når en konflikt får vokse seg stor så har det noen helt konkrete, psykologiske påvirkninger - som vi alle blir påvirket av. Mye av dette starter allerede før konflikten har blitt så veldig stor.


Kort forklart så vil vi veldig raskt være i en situasjon der de psykologiske påvirkningene av det å være i en konflikt, i seg selv gjør at tilliten ikke lenger er der.


Derfor er det veldig viktig å skille mellom saker der det er en grunnleggende tillit mellom foreldrene og i de sakene der denne tilliten ikke er der. Det å klare å få til et samarbeid er et resultat av denne tilliten og et lavt konfliktnivå.


Hvis dere har tillit til hverandre så har man det som trengs for å jobbe med å finne ut av hvordan dette samarbeidet skal se ut.


Hvis tilliten ikke er der derimot, så vil det veldig sjelden ha noe for seg å jobbe med å finne ut av hvordan samarbeidet skal se ut. Grunnen er at samarbeid ikke kan bygges på mistillit, det må bygges på tillit.


Særlig i saker der det gjelder barna våre, så er det så sterke instinkter og verdier som går imot det å skulle samarbeide med noen vi ikke har tillit til at vil det beste for barnet vårt, eller for oss selv.

Hva skjer om du jobber beinhardt for et samarbeid i en relasjon uten tillit?


Det er flere fallgruver her, som det er veldig viktig å være klar over.


Misbruk av makt: I tilfeller der den ene forelderen er sterkere enn den andre, som for eksempel økonomisk, i form av frykt etter fysisk eller psykisk misbruk eller spesielle former for psykisk sykdom.


Det å presse på for et samarbeid vil veldig lett kunne gjøre at denne maktubalansen får fortsette. Samarbeidet som er ment å skulle være det beste for barnet, blir et middel for å misbruke den makten som i større grad er plassert hos den ene forelderen.

Høyt konfliktnivå: I tilfeller der konfliktnivået av ulike grunner er høyt, som det veldig lett kan bli der saken gjelder det kjæreste man har, nemlig barna våre.


Det som vil kunne skje her er at man inngår kompromisser som er mer eller mindre gode eller til og med skadelige for en eller begge av foreldrene - men uten at det gjør at konflikten blir noe lavere, den forflytter seg bare til andre områder eller gjenoppstår.


Typisk at man for eksempel er blitt enige om en samværsløsning, men så dukker det til stadighet opp krangler knyttet til økonomisk fordeling, bidrag eller ferier.

Ofte vil man se at selv om man har fått på plass en løsning, så vil en eller begge etter hvert bryte avtalene som er laget. I tillegg vil man ofte ha en uenighet når det kommer til kommunikasjon, hvilken informasjon den andre har rett på å få om barnet, om ferier, om hverdagen og livet hos den andre forelderen.


Veldig ofte er det ulikt for foreldrene hva som er viktig - mens det for noen er viktigst at barna føler seg hørt og sett, er det for andre viktigst at det praktiske fungerer. Et høyt konfliktnivå gjør også at disse ulikhetene i hva man ser som viktig, lett blir en grobunn for mistillit. I stedet for å klare å jobbe med å samarbeide for å tilfredsstille begge foreldrenes behov, vil hver av foreldrene oppleve at den andre ikke klarer å se hva som er viktigst for barnet - og mistilliten øker.


Det er også vanlig at det oppleves som en ubalanse her. At den ene forelderen opplever at hen tilpasser alt, svelger kameler og går med på kjipe kompromisser for at stemningen skal være god - mens den andre er mest opptatt av sine egne behov. Veldig ofte opplever begge foreldre det slik, men klarer ikke å se det nettopp på grunn av høyt konfliktnivå og manglende tillit.


Ikke sjeldent opplever man da å sitte i en situasjon der familievernkontoret ikke klarer å hjelpe, der alle forsøk på samarbeid strander etter hvert - og man føler at man er i et dilemma der man omtrent må velge mellom å få til det som er det beste for barnet og det å unngå at konflikten blir større.

Og man mister helt seg selv og sine egne behov av syne i prosessen - for for veldig mange av oss så kommer barna først.


Hvorfor snakker man da så varmt om samarbeid?


Det viktigste mellom to foreldre er å ha et lavt konfliktnivå. Hvis man samarbeider så er generelt konfliktnivået lavt. Det er grunn til å tenke at dette er det som gjør at det snakkes om at foreldre må samarbeide. Men det er altså ikke samarbeidet i seg selv som er det viktige, det viktige er å redusere konfliktnivået.


Årsakene til at det er viktig å ha et lavt konfliktnivå er flere. Den kanskje viktigste er at når vi har en konflikt så vil denne konflikten oppta mye av vår kapasitet, både i form av tanker og følelser. I tillegg så vil det farge veldig mye av hvordan vi ser situasjonen, oss selv, den andre og barna.


Kort sagt vil du ikke klare å lese barnets behov like godt dersom du står i en konflikt, du vil ha mindre kapasitet til å romme barnas følelser, og den måten du selv opplever situasjonen vil påvirke hvordan du opplever at barnet opplever situasjonen. Det vil være vanskeligere for deg å hjelpe barnet i sin håndtering av situasjonen.

I disse situasjonene så er det altså ikke noe poeng i å slite deg ut med å få til et samarbeid før du har fått redusert konfliktnivået og dermed fått tilbake noe av tilliten.


Hvis du kjenner deg igjen i noen av situasjonene ovenfor så er det likevel håp, men det kan være lurt å bruke en annen fremgangsmåte.


Fokuser på å redusere konfliktnivået


I stedet for å tenke at dere MÅ samarbeide fint for at barnet ikke skal bli skadelidende, så tenk at det viktigste du kan gjøre er å redusere ditt eget konfliktnivå. Dersom du klarer det så vil automatisk noe av tilliten komme tilbake, man vil se situasjonen, seg selv, den andre forelderen og ikke minst barnas behov, klarere. Du vil også kjenne at det er lettere å ta vurderinger og avgjørelser.


Du vil få tilbake mer energi og føle deg lettere til sinns, og det vil faktisk i de aller fleste tilfeller ha en nesten automatisk påvirkning på den andre forelderen - nettopp fordi signalene du sender ut, måten du snakker på og hvilket kroppsspråk du har endrer seg veldig avhengig av om du opplever et høyt eller lavt konfliktnivå.


Du trenger ikke den andre


Konflikt er personlig. Det vil si at ditt konfliktnivå handler om din opplevelse. Det betyr at ingen kan fortelle deg at du ikke står i en konflikt, eller at du ikke skal ta din egen opplevelse på alvor.


Det betyr også at du har mye større mulighet for å påvirke situasjonen enn hva du kanskje tenker selv. For ditt eget konfliktnivå kan du påvirke selv. Og det å redusere konfliktnivået ditt vil påvirke både hvordan barnet ditt har det - og det vil kunne bidra til å redusere den andre sitt konfliktnivå.


Altså er du ikke en dårlig forelder eller gjør noe feil eller en dårlig jobb dersom du ikke får til samarbeidet.

Det er bare rett og slett slik at du må endre måten du ser på foreldrekonflikt og samarbeid. Samarbeid er et resultat som du kan få til med grunnleggende tillit og lavt konfliktnivå.


La fokuset ditt være å redusere ditt eget konfliktnivå - og for all del ikke knytt mer frykt og skam til situasjonen enn nødvendig.






Hvis du har behov for hjelp i en konflikt med den andre forelderen, eller dere ønsker å finne gode løsninger før konflikten får begynne å vokse seg stor, ta gjerne kontakt for en uforpliktende prat.


Tlf: 93424461

Comments


Commenting has been turned off.
bottom of page