For et barn kan foreldre som krangler gi både sterke følelser og vonde skadevirkninger. Dette vet du nok allerede, men det er et viktig utgangspunkt som må med.
Det er som man rister i grunnmuren til barnet. Barnet forstår ikke hva som skjer, opplever nye og ubehagelige følelser, og vet verken årsaken til at de reagerer som de gjør eller hvordan de kan fikse det. Så de trenger vår hjelp.
Heldigvis kan du gjøre veldig mye for å reparere de skadene som har skjedd, eller forhindre dem.
Og - den andre forelderen trenger ikke være med på det du sier, din måte å gjøre ting på - for at du skal kunne oppnå nettopp det. DIN påvirkning, din rolle, din relasjon til barnet, setter deg i posisjon til å kunne ha en livsendrende effekt - alene. Helt uavhengig av hva den andre gjør - ja, også om den andre gjør ting som er skadelig for barnet.
Ofte er det riktig å involvere advokat eller psykolog, enten for deg eller for barnet. Er du i tvil, så er du ikke i tvil - da kontakter du advokaten eller psykologen og spør hva de tenker om din situasjon.
Det vi går gjennom her er nettopp de tingene du kan gjøre selv for å reparere, for å forhindre skadevirkninger, for å skape trygge barn som vet hvordan de skal håndtere vanskelige følelser og vanskelige situasjoner.
Dette burde ALLE barn lære. Det gjør de ikke.
Og selv om jeg vet at den situasjonen du står i nå ikke føles bra, du er bekymret, usikker, sint, redd for det kjæreste du har.. Så vil jeg si deg: Du har en unik mulighet. Til å lære barnet ditt, sammen med deg, hvordan man løser situasjoner som er vanskelige, der man føler sterke og vonde følelser.
Selv om vi alle ønsker at barna våre aldri skal oppleve noe vondt - så vil det skje. Og dine barn - de vil vite hvordan de håndterer det. Jeg vil du skal forsøke å hente frem det positive i det, kjenne i deg selv at du gjør dette riktig. Uansett hva som har skjedd til nå: DU KAN FIKSE DETTE.
Og det håpet, den lille følelsen av at du har det i deg å snu dette - den følelsen vil jeg du skal gripe fast i. For ja, dette er en kjip situasjon!
Men løsningen er ikke å grave seg ned i det kjipe - Løsningen er kunnskap, finne viljestyrken og motet til å gjøre noe annerledes! Og tilliten til deg selv som forelder i denne situasjonen.
Slik at du kan kjenne at du mestrer dette, og føler deg bedre. For det er lov, selv om du er bekymret for barna! Du har faktisk lov til å være lykkelig til tider du, midt i dette. For det viser barnet ditt at selv når du står i det verste du har opplevd her i livet, så er det håp. Så er det løsninger. Du viser barnet at selv om vi, jeg, du, føler at livet rakner nå, så kan vi fremdeles finne glede, lykke og håp. Og den lærdommen, den kan du ikke fortelle om, den må du vise.
La det være grunnlinjen vår. For det vi skal gå gjennom videre.
I en konflikt er det mange ulike type hendelser som oppstår, som kan gjøre deg usikker på hva du skal gjøre for best å ivareta barna, begrense skadevirkningene - og aller helst finne de skikkelig gode løsningene.
Ulike situasjoner er
Samvær: Barnet ønsker ikke å dra til den andre forelderen eller til deg
Overlevering: Barnet reagerer før, under, etter overlevering
Barnet tar side/involveres i konflikten: Bruker den andres ord om deg, bruker dine ord om den andre, er nedlatende, sint, såret på grunn av det du/den andre har gjort mot familien, mot den andre.
Andre reaksjoner: Stenger deg ute, mye sinne/fysiske reaksjoner, veldig lei seg/savn, vil ikke være med på aktiviteter
Årsakene til reaksjoner:
Det viktigste her er et du vet at alle disse situasjonene ofte bunner i at barnet føler på en lojalitetskonflikt eller har sine egne reaksjoner og tanker rundt situasjonen.
Det er lett for å tenke at reaksjonene til barna kommer av de samme grunnene som at du reagerer, men det er ofte ikke slik. Du kan tenke at den andre gjør noe som ikke er bra for barnet, og dermed at barnets reaksjoner kommer utelukkende på grunn av dette.
Veldig ofte ligger det dypere, og er kanskje helt andre ting som gjør at barnet reagerer.
Så gå inn i dialogen med barnet med nysgjerrighet og åpenhet, slik at du får muligheten til å finne ut av hva som faktisk plager barnet, og dermed hvordan du kan hjelpe barnet.
For veldig mange barn vil konflikten mellom dere gjøre at barnet føler at det må velge mellom dere - en rimelig umulig oppgave, som ofte gir uforståelige eller vonde resultat. Så, derfor har håndteringen av alle situasjonene samme fremgangsmåte. Heldigvis! Det er jo så mye å håndtere - men lærer du deg denne metoden, så har du en fantastisk mal for hvordan du steg for steg kan ivareta barna uansett situasjon.
Dette er ikke ment å være en utfyllende oppskrift, men et utgangspunkt for å være trygg på at man gjør det riktige overfor barnet i de vanligste situasjonene.
Når du står overfor en situasjon hvor barnet reagerer eller du tenker at barnet opplever eller kjenner på noe som det trenger hjelp med, så er det et par steg du alltid kan starte med.
1 Validering
Validering betyr egentlig bare at du viser barnet at du er der, forstår og at det er trygt for barnet å slippe ut de følelsene det har, uansett hvor skumle og store de føles. Barns (og voksnes) følelser viser til i hovedsak fire behov:
1. Følelser trenger å bli sett – at vi legger merke til at den andre føler på noe
2. Følelser trenger å bli satt ord på – at vi viser at vi forstår hva den andre kjenner på
3. Følelser trenger å bli bekreftet – at vi viser at det gir mening at den andre reagerer slik. Dette er ikke det samme som å si at det er sant. Men det er et behov for å få bekreftet følelsene, før man forsøker å dykke dypere i å se hva som kan være sant eller misforstått.
4. Den andre trenger å få et behov møtt – enten det er trøst, trygghet, bekreftelse eller å sette grenser for seg selv
Her er en huskeliste:
1. En validering kan typisk være slik: «Det er ikke rart at du føler deg… fordi…»
2. En validering inneholder aldri ordet «men». Når du får lyst til å si «men», kan du heller si «fordi» og vise at du forstår.
3. Oppgaven din er å hjelpe barnet med det barnet føler, ikke utforske om det er riktig at barnet føler sånn.
4. Prøv å unngå å muntre opp vanskelige følelser før du har vist at du har forstått det som er vondt.
5. Prøv å unngå ord som «Jeg skjønner/forstår…», med mindre du er veldig sikker på at du forstår og kan bevise det.
6. Selv om du validerer, kan du fortsatt være uenig og grensesette.
7. Alle vil bomme mange ganger, og du kan alltid reparere.
Forsøk å legg bort dine egne reaksjoner her. Ja, jeg vet det er vanskelig.
Men tenk på det som at din kropp er en beholder. Det er en begrenset mengde følelser som kan håndteres på en bra måte samtidig inni der. Så om du har mange store følelser selv, så er det mindre plass til at barnet sine store følelser får fritt spillerom.
Det vil påvirke måten du leser barnet, måten du tolker barnet og måten du reagerer på det barnet kommer med.
Finn roen. Poenget her er ikke at du skal vise barnet at du er enig i det barnet sier, eller at du skal finne en løsning på det barnet opplever.
Hele poenget her er at du skal vise barnet at uansett hvor sterke, skumle, uhåndterlige følelser som kommer opp - så er du like rolig, like trygg. Alle følelsene til barnet får plass i beholderen din.
2 Forklaring
NB: Det er viktig at du har brukt tid på steg 1 før du går videre. Barnet skal kjenne at du forstår, at du ser det, at det får ut alle følelsene sine og at det er trygt å bare sitte i den situasjonen før du går videre. Noen ganger kan det være greit å avslutte samtalen etter steg 1, en god klem, og så ta en pause, før man går videre til neste steg.
Det meste som skjer i en foreldrekonflikt, og mye av årsaken til at barn kan få store skadevirkninger av det, er at deres tanker om situasjonen er mye verre enn hva realiteten er. De tar alt personlig og de legger skylden på seg selv.
Og vi som foreldre er ofte litt for tilbakeholden med å gå inn i nettopp dette.
For 1) Du har fått høre at du ikke skal snakke negativt om den andre, og vet ikke hvordan du skal balansere det eller 2) Du er redd for at det du sier er verre enn det barnet tenker, og at du dermed bare gjør situasjonen enda verre for barnet.
Men det jeg vil du skal vite er:
1: En forklaring om hva som skjer er ikke negativt. Du bør selvfølgelig ikke forsøke å stille den andre i et dårlig lys, det vil ikke bli bra.
Men - du kan si at “for pappa/mamma er det litt vanskelig å forstå akkurat dette med følelser. Og siden han/hun ikke forstår det, så er han/hun litt redd for at han ikke er en god nok pappa/mamma. Og når vi er redd for at vi har gjort noe feil, så legger vi av og til litt skylden på andre. Husker du en gang du gjorde det? Og vi voksne har noen ganger gjort dette så mye, at vi ikke helt forstår at det er det vi gjør. Og vet du hva det betyr? Det betyr at det ikke er din feil. At det ikke er noe du kunne gjort annerledes”
Og det siste der er det viktigste. En nøytral forklaring om hva som skjer, gjerne med et eksempel som barnet kan ha opplevd selv og trekke ut hovedpoenget - det er ikke din feil.
2: Du vil ikke gjøre det verre. Jeg forstår frykten - men det at barnet har en forklaring i sitt hodet der barnet selv er syndebukken, er MYE verre enn virkeligheten noensinne kan være.
3 Løsning
Ok - så endelig er vi kommet dit som du helt sikkert aller helst ville hoppe til med en gang. I alle fall ville jeg det. Finne en løsning på situasjonen!
Men, det er ikke du som skal finne løsningen. Det er barnet. For dette kan barnet veldig mye bedre enn deg, om det får muligheten til å forsøke å tenke på det selv.
Hva skal til for at dette skal bli bra? Hva trenger du? Hva kan mamma gjøre annerledes? Hva kan pappa gjøre annerledes? Og kanskje viktigst: hva kan du gjøre selv?
Og her er det viktigste å stille spørsmålene, det gjør ingenting om barnet ikke kommer på noe med en gang.
Det at du stiller spørsmålene, vil gjøre at barnet underbevisst forsøker å finne svaret på det. Du vil kunne oppleve at kanskje to dager senere kommer barnet tilbake på det og har et forslag til hva som kan gjøres.
Og ja - det er lov å komme med forslag hvis du ser noe tydelig - men jeg ville avventet med det, og latt barnet få forsøke å problemløse litt selv først.
Det gir også barnet en følelse av kontroll i situasjonen, en følelse av å kunne påvirke egen situasjon og til å finne litt ut av egne følelser.
Det må selvfølgelig avpasses litt etter barnets alder, et barn på to år vil ikke kunne problemløse på samme måte. For dem kan det være en ide å ha fokus på steg 1, og så snakke om de andre stegene selv om barnet ikke forstår så mye eller kan delta så mye selv.
De tre stegene er altså:
1 Validering
2 Forklaring
3 Løsning
Det kan være at barnet ditt ikke klarer å ta alle stegene i samme samtale. Det er helt greit.
Ofte er det ved leggetid disse følelsene kommer opp, og ofte er det en god ide å legge inn litt ekstra tid til en prat om dette da. Så om dere har hatt deler av samtalen tidligere på dagen, så kan det passe å ta opp igjen tråden med steg 2 senere. Prøv deg frem.
Det er ikke noe riktig eller galt her, du og barnet finner ut av dette sammen.
Og blir det helt feil - så går det også an å si nettopp det “Nå rotet jeg det litt til her, skal vi gjøre det på nytt? La oss starte forfra” Du kan le litt, gjør det til en morsom/tullete greie, og så starte på nytt. Det ufarliggjør det litt for barnet.
Og husk: Du kan snu dette. Du. Alene. Kjenn på det, den påvirkningskraften du har. Jeg er 100% sikker på at du bruker den til å gjøre det riktige for barnet ditt. Stol på deg selv ❤️
Trenger du veiledning, råd eller hjelp til hvordan du kan håndtere konflikten mellom dere? Da kan jeg hjelpe deg.
Jeg kan både jobbe kun med deg for å veilede deg til hvordan du selv kan håndtere konflikten, jeg kan hjelpe dere til å finne løsninger sammen - eller jeg kan hjelpe deg som din advokat i en sak.
Ta kontakt på 93424461 eller silje@rastum.no
Comentários